Skal jeg gjøre det samme som vennene mine? Skal jeg gjøre det pappa vil? Hva kommer jeg til å tjene mest på? Hva kommer til å gjøre meg lykkelig? Slike spørsmål er lett å stille seg, når man er usikker på hvilken vei man skal gå.
Stort press i ung alder
For å understreke hvor stort presset for å velge ”riktig” kan være, kan jeg fortelle om da jeg skulle velge språk på ungdomsskolen. Jeg hadde allerede bestemt meg for å velge spansk. Det stoppet ikke de som ville ha meg til å velge annerledes:
- ”I Europa snakker de kun spansk i Spania, det kommer du aldri til å få bruk for.”
- ”Du burde heller velge tysk! Tyskland er en av Norges viktigste handelspartnere.”
- ”Nei, fransk må du velge. Det er tross alt det diplomatiske språket.”
Dette er ikke faktorer en 13. åring tar hensyn til når han eller hun skal ta valget sitt, og det med god grunn. Jeg endte allikevel vel opp med å velge spansk i 8. klasse. Spansk ble min greie helt fram til siste året på videregående.
Skal jeg gjøre som ”alle andre”?
I en ungdom sitt liv kan det virke som årene på videregående er den perioden hvor man må ta de mest avgjørende valgene. Valg av linje, programfag og fordyping kan skape mye hodebry for en tenåring som er i full gang med å omstille seg i rollen fra barn til voksen. Venner og foreldre er nok de som har størst makt til å påvirke valgene som skal tas i løpet av videregående.
Jeg har alltid vært mer interessert i språk-og samfunn, likevel ble jeg påvirket av vennene mine som mente at realfagslinjen var den eneste veien til en god jobb. Jeg gikk mange runder med meg selv for å finne ut om jeg også skulle bli ingeniør eller lege. Det var jo tross alt det ”alle andre” skulle bli. Istedenfor å fokusere på de fagene jeg likte og genuint interesserte meg for, valgte jeg vanskeligere matematikk for ikke å lukke noen dører. Det var også faget jeg endte opp med dårligst karakter i.
Velg noe!
Det virkelige store dilemmaet kommer til overflaten etter at du har gjort deg ferdig med 13 år på skolebenken. Spørsmålet som kretser rundt i hodet er ”hva skal jeg bli?” Noen har dette helt klart for seg. De setter i gang med drømmestudiet, og går ut i jobb. For oss andre er det ikke like greit. Vi vil ikke velge noe vi ikke er helt sikre på, men vi vil samtidig ikke kaste bort tid. Det kan virke som vi har fått dårligere tid av å få flere valgmuligheter.
Friår ble min redning. Jeg jobbet på en matbutikk for å tjene nok penger til å utfolde den ene interessen jeg var 100% sikker på. Deretter flyttet jeg til Spania for å lære meg spansk enda bedre. Der fikk jeg også muligheten til å dyrke interesser som var glemt i et hav av valg som hadde forfulgt meg i årevis. Da jeg flyttet hjem begynte jeg å studere på Universitetet i Oslo. Da jeg hadde fullført et halvt år visste jeg at jeg hadde valgt feil. Jeg ønsket ikke å vie tre år av livet mitt på et studieløp jeg ikke hadde glede av. Men det er ikke alltid så lett å bare slutte. Spørsmålene fra tenårene kommer krypende tilbake når man skal ta sånne valg:
- ”Har jeg kastet bort tiden min?”
- ”Studievennene mine skal jo fullføre, da burde vel jeg også?”
- ”Kommer jeg til å velge feil på nytt?”
Det ordner seg til slutt
Det er ikke feil å være i tvil. Det er aldri feil å angre. Det er viktig å gi seg selv tid til å prøve og feile. Av alle valg, gode og dårlige, får man nyttig kunnskap og erfaring til videre valg som skal tas. Enkelte ganger må man følge magefølelsen og satse på at det ordner seg til slutt. Noe som det som regel gjør. Velg ikke fremmedspråk, linje på videregående, utdanning eller jobb ut i fra hva venner og foreldre ønsker. Når alt kommer til alt er det viktigste at du trives med det du driver med!
