Hva er romantikken?
Romantikken er som nevnt i innledningen en av de mest kjente litteraturhistoriske periodene. Denne litteraturhistoriske epoken kom etter opplysningstiden, og varte fra omtrent 1790-1850. Romantikken var en produktiv periode for flere kunstsjangre, og i litteraturen var lyrikk blant de mest populære sjangrene. Kjente forfattere fra denne perioden er blant annet Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland.
Romantikken som litterær periode
Hvordan litteratur skrives er ikke tilfeldig. Litteraturen gjenspeiler gjerne tiden den blir skrevet i, fordi litteratur gjennom tidene har vært en kunstnerisk måte for forfattere å formidle budskap om samfunnet en lever i.
Romantikken som epoke oppstod som nevnt mot slutten av 1700-tallet, etter opplysningstiden. I opplysningstiden var de opptatt av frihet og fornuft, men blodbadet etter den franske revolusjonen og Napoleonskrigene, gjorde at mange fikk mindre tro på at menneskets fornuft og frihet var veien til et godt samfunn. Dette gjorde at Gud og natur fikk en større rolle, nettopp fordi Gud og natur ikke var menneskeskapt. Den kjente filosofen Rousseau ble blant annet populær ved sitt utsagn om at samfunnet måtte «vende tilbake til naturen».
Populære temaer i romantiske verk
Nå som du har lært litt om kulturhistorisk kontekst, er det kanskje mulig å tenke seg litt til hvilke temaer som var riktige for mennesker i romantikken. Vi skal imidlertid ta en titt på et par stykker nå!
Natur i romantikken
Natur var et sentralt tema i romantiske verk. Naturen var et viktig motiv for romantikerne, fordi de var opptatt av å hylle det ikke-menneskeskapte. Samtidig var romantikerne veldig opptatt av Gud, og de tenkte at naturen hadde en sjel som var knyttet til det guddommelige.. Vi kan se at naturen går igjen som motiv i romantiske verk. Blant annet er det vanlig at malerier viste fram uberørte naturlandskap, enten om det var dype daler, eller høye fjell. Poenget var å fremheve og vise den vakre naturen.
Et annet kjent motiv mange kunstnere og forfattere brukte i tekster og kunstverk, var å fremheve hvor lite mennesket var i naturen. Det var for eksempel vanlig å male bare et bittelite menneske i hjørnet på et maleri med et flott naturlandskap, da dette understrekte hvor lite mennesket var i forhold til den praktfulle naturen. I litteraturen kunne mennesket for eksempel beskrives som at det gikk ut i naturen og følte seg overveldet av den flotte naturen.
Gudommelige krefter
Gudommelige krefter eller Gud var også et sentralt tema i romantikken. Som nevnt var romantikerne opptatt av Gud etter å ha gått igjennom opplysningstiden hvor de fikk bevist at troen på menneskets fornuft og frihet ikke lønnet seg. At romantikerne var opptatt av Gud kommer gjerne frem gjennom skildringer og språklige bilder. Dette kan du lese mer om lenger ned i teksten. Romantikernes tro på Gud som en levende sjel i naturen var også vanlig å tematisere i romantikken.
Sterke følelser
Romantikken var en følelsesladd epoke i litteraturhistorien hvor man skulle fokusere på det flotte, vakre, ikke-menneskeskapte. Derfor var det viktig for romantikerne å bruke mye, og sterke, følelser i tekstene de skrev. Følelsesladde temaer som lengsel, kjærlighet og savn var vanlige i romantiske verk.
Kjennetegn ved romantikkens litteratur
Nå som vi har sett på typiske temaer i romantiske verk, er det på tide å se på hvordan disse temaene kommer frem i tekster gjennom det vi kaller romantiske trekk. Nedenfor kan du lese om noen av dem!
Pompøst språk
Fordi romantikerne var opptatt av de store følelsene, er det vanlig å se veldig pompøst og overdådig språk i romantiske tekster. Pompøst språk er rett og slett ekstremt detaljerte, overdrevne beskrivelser av hvordan noe ser ut eller er. Vi kan lage et eksempel på pompøst språk ved å bruke setningen «Jeg liker is». En romantiker som skulle ha skrevet denne setningen og brukt pompøst språk ville heller ha skrevet «Jeg kan ikke beskrive den store kjærlighet jeg kjenner for denne vakre, ubeskrivelige iskremen som har fanget mine øyne». Pompøst språk var altså en populær måte for romantikerne å uttrykke sine sterke følelser.
Interjeksjoner
Interjeksjoner var en annen måte for romantikerne å uttrykke sine sterke følelser. Interjeksjoner er spontane følelsesutbrudd i romantiske tekster, som igjen skal fremheve den sterke følelsen en forfatter eller en karakter opplever for noe eller noen. Vanlige interjeksjoner i romantiske verk kunne for eksempel være «O!» , «Å!» eller «Ak!». Interjeksjonene pleide som oftest å være i starten av en setning.
Språklige bilder
Et siste romantisk trekk vi ofte ser i romantiske verk er språklige bilder. Romantikerne var tross alt kunstnere og var opptatt av å vise deres talent. Å utforme gode språklige bilder kunne være en måte for romantikerne å vise frem deres kunstneriske geni. De språklige bildene romantikerne lagde kunne for eksempel være sammenlikninger eller metaforer. Mens sammenlikninger er hvor en sammenlikner noe eller noen med noe annet, er metaforer sammenlikninger uten sammenlikningsordet «som». Et eksempel på en sammenlikning kan være «Hun løper fort som en gaselle», mens et eksempel på en metafor kan være «Hun er en gaselle».
