Når var realismen, og hvorfor?
Realismen kom etter den litteraturhistoriske epoken romantikken, og vi kan si at realismen virkelig begynte på 1850-tallet i Norge. Som nevnt oppstod realismen som en reaksjon på romantikken, hvor de var svært opptatte av følelser, Gud og den uberørte naturen. Samtidig oppstod realismen i en tid preget av store endringer.
Den industrielle revolusjonen traff Norge på midten av 1800-tallet, folket flyttet inn til byene, noe som kalles for urbanisering. Urbaniseringen førte blant annet til sosiale problemer og økte klasseforskjeller. Samfunnsendringer preger ofte litteraturen ved å inspirere forfattere til å skrive, og derfor oppstod realismen som periode, og var et resultat av de store endringene og konsekvensene av disse.
De tre periodene i realismen: Poetisk, kritisk og naturalistisk
Realismen som epoke skiller seg litt fra andre litteraturhistoriske epoker ved at realismen gjerne deles inn i tre mindre epoker eller perioder. Vi har både poetisk realisme, kritisk realisme og naturalisme. Et dypdykk i disse underepokene av realismen vil vi se videre på nå!
Poetisk realisme
Den poetiske realismen var den tidligste fasen av realismen, og varte fra omtrent 1850 til 1870. Vi kan se på den poetiske realismen som en overgangsfase fra romantikken til den kritiske realismen ved at den poetiske realismen har kjennetegn fra både romantikken og senere realisme. For eksempel ser vi ofte at poetisk realistiske verk kombinerer realistiske skildringer med estetiske naturmotiver. Det var også vanlig å skrive verk med realistiske detaljer fra vanlige menneskers liv, noe som var typisk for realisme, samtidig som det ble skrevet med en poetisk og romantisk tone som var vanlig i romantikken. Kjente verk fra denne underperioden er blant annet Henrik Ibsens «Peer Gynt» eller Camilla Collets «Amtmandens Døtre».
Kritisk realisme
Kritisk realisme var underperioden som oppstod etter den poetiske realismen, og varte fra omtrent 1870 til 1880. Nå var de romantiske idealene ikke lenger interessante for forfatterne, og de brukte heller litteraturen til å engasjere seg i samfunnet. Dette gjorde de ved å bruke litteraturen som et slags verktøy for å kritisere samfunnets urettferdigheter. Bakgrunnen for dette var at de kritiske realistene hadde troen på at mennesket kunne påvirke sin egen skjebne, og på den måten kunne den samfunnskritiske litteraturen bidra til å forbedre samfunnet. Typiske temaer som forfatterne skrev om og ting de kritiserte, kan du lese mer om lenger ned i teksten. Berømte verk skrevet i denne underperioden er for eksempel Henrik Ibsen sine tekster «Et dukkehjem» og «Gjengangere».
Naturalisme
Naturalismen var den siste underperioden i realismen som overordnet epoke, og denne varte fra omtrent 1880 til 1890. Denne underperioden tok realismen enda et steg videre og samfunnskritikken ble enda mer tydelig enn tidligere. Samtidig er det en klar forskjell fra den kritiske realismen ved at naturalistene hadde et mye mer deterministisk syn på mennesket. Dette betyr at forfatterne tenkte at mennesket ikke kunne påvirke skjebnen, og at samfunnskritisk litteratur derfor ikke nødvendigvis ville endre samfunnet til det bedre, fordi mennesket ikke kunne påvirke skjebnen. I naturalistiske verk ser vi derfor ofte tragiske og deterministiske avslutninger, fordi «den fattige var dømt til å være fattig». Amalie Skram var en kjent norsk forfatter fra denne perioden, med tekster som blant annet «Hellemyrsfolket».
Viktige temaer i de realistiske verkene
Nå har vi lært at realismen var en samfunnskritisk epoke hvor forfatterne brukte litteraturen som et verktøy for å kritisere urettferdigheter i samfunnet. Vanlige temaer, eller urettferdigheter som ofte ble kritisert, kunne for eksempel være klasseforskjeller, kjønnsroller, eller ekteskapets funksjon.
Borgerskapets hykleri var også et vanlig tema å skrive om, og dette handlet om overklassens dobbeltmoral overfor de fattige. Borgerskapet hadde nemlig en tendens til å ville hjelpe de fattige i nød fordi det var moralsk riktig, og ikke nødvendigvis fordi de genuint brydde seg. Dette gjorde mange forfattere frustrerte. Frustrasjonen over samfunnets urettferdigheter var akkurat det forfatterne delte gjennom litteraturen, og de ønsket å oppfordre leserne til å reflektere over samfunnet de levde i.
Kjennetegn ved realistisk litteratur
Showing not telling
En av de viktigste teknikkene i realismen er "showing not telling". Dette er en måte forfatterne skildret samfunnet på, ved å vise frem urettferdighetene istedenfor å fortelle om dem. Dette gjorde de gjennom karakterenes handlinger, tanker og replikker. «Showing not telling» gjorde at leserne måtte trekke sine egne konklusjoner istedenfor at verket gjenspeilet en tydelig og uttalt moral.
Kontraster
En viktig del av «showing not telling» som skildringsmetode var å skape tydelige kontraster. Dette gjorde det enklere for leserne å trekke konklusjoner, fordi det ble mye mer åpenbart at ting i samfunnet var urettferdig. For eksempel kunne forfatteren skape en tydelig kontrast mellom fattig og rik ved å skildre hvor mette de rike var i kontrast til hvor sultne til fattige var.
Enkle typer
Realismen brukte også det vil gjerne kaller enkle typer, eller stereotype karakterer, som skulle representere hele samfunnsklasser. De enkle typene gjorde at leserne enklere kunne gjenkjenne karakterene og plassere dem i en samfunnsklasse, som gjorde det lettere å forstå litteraturens budskap. Dette var et viktig virkemiddel for å skape tydelige kontraster ved å sette karakterene «på spissen».
Realisme i dag
Til tross for at realismen er et kapittel fra fortiden, ser vi ofte realistiske trekk i litteratur fra dagens samfunn. For eksempel ser vi ofte at samfunnskritiske tekster i dag skrives med teknikker fra realismen, som for eksempel å skildre samfunnet detaljert og realistisk. Nrk-serien «Skam» kan være et eksempel på at den realistiske fremstillingen av ungdomsliv kan engasjere ungdom til å reflektere over samfunnet man lever i.
