For om lag et halvt år siden kom søsteren min hjem fra LA. I bagasjen hadde hun med seg den fremste teknologien innenfor høyttalere, nemlig “Echo”. Amazon’s Echo er en stemmekontrollert høyttaler. Den er en slags kombinasjon av Siri som vi finner i smarttelefonen, Iphone, og en høyttaler. Når jeg er alene hjemme kan jeg ha samtaler med Alexa, som er navnet på denne kvinnelige stemmen til høyttaleren. Jeg kan spørre om været, om generelle spørsmål og be henne slå på musikk. Og “hun”, altså høyttaleren, svarer og setter på musikk. Det er nesten så jeg føler vi forstår hverandre. Nylig har det kommet frem at Echo skal brukes som bevis i en drapssak i USA. Man har fått tilgang til loggen til Echo, hvor det muligens er sagt nøkkelord som kan hjelpe aktoratet å felle den drapssiktede. Er det ikke fantastisk det vi mennesker har klart å skape?
I epoken som kalles renessansen, som oppsto i Italia på begynnelsen av 1400-tallet, var mennesker som Da Vinci, Michelangelo og Galileo Galilei viktige for den voldsomme utviklingen av kultur og vitenskap, og skapte et optimistisk tankesett med mennesket i sentrum. Dette var mennesker som hadde en ekstrem tro på hva de selv og mennesket generelt kunne få til. Da Vinci var av de ypperste representantene for, og et tydelig eksempel på, et renessanse-menneske fra denne epoken. Han var maler, forsker og oppfinner. Det var ingen tvil om at Da Vinci så muligheter istedenfor begrensninger i forhold til hva mennesket kunne få til. For å få et innblikk i holdningene til mennesket på denne tiden kan vi se på Shakespeares "Hamlet". I skuespillet skriver han følgende: “For et mesterverk mennesket er! Så opphøyet i sin fornuft! Så ubegrenset i sine evner. Så uttrykksfullt og beundringsverdig i skikkelse og bevegelse! Så lik en engel i handling! Så lik en Gud i tankekraft! Verdens pryd! Alle skapningers forbilde!”. Dette beskriver hvor stor troen på det geniale mennesket var under renessansen.
I dag brukes begrepet “moderne renessansemenneske” om individer som har noe av den samme troen på menneskets muligheter som forbildene fra renessansen. Eksempler på slike moderne renessansemennesker jeg har sett i min levetid er for eksempel Steve Jobs og Elon Musk. For ikke så lenge siden kom jeg over et intervju med teknologientreprenøren Elon Musk, grunnleggeren av SpaceX og Tesla. Musk ble intervjuet av den amerikanske radioverten Joe Rogan i hans program “The Joe Rogan Experience”. Dette intervjuet ga oss et dypdykk i tankesettet til en person som har mange likhetstrekk med de største tenkerne og menneskene fra renessansen. Elon Musk er en pådriver innen forskjellige områder av teknologi og innovasjon og starter prosjekter som normale mennesker vil se på som umulig. Han vil lage en privat t-bane i Los Angeles, noe som på grunn av områdets jordskjelvfare ses på som veldig risikabelt, omtrent umulig. Han spekulerer også i muligheter om menneskelig bosetninger på Mars. Mannen er vel den som er nærmest i å lage selvkjørende biler som kan serieproduseres, og han har altså sitt eget romfartsprogram. Selv om Musk har et optimistisk syn på det aller meste innen teknologiske framskritt, og som oftest søker muligheter, ikke begrensninger, er han veldig klar når han mener utviklingen på et område går for langt. Akkurat det mener han når det gjelder KI (Kunstig Intelligens).
På en teknologikonferanse i Austin gikk han så langt som å mene at KI er betydelig farligere for menneskeheten enn kjemiske våpen. Musk er en sann innovatør innen teknologifeltet, og har i sitt eget arbeid jobbet i grenseland mellom smartteknologi og kunstig intelligens. Og det som bekymrer Musk mer enn selve teknologien, er personene som jobber med den. Han sier følgende i samme teknologikonferansen: «Det største problemet jeg ser med såkalte AI-eksperter er at de tror de vet mer enn de gjør, og de tror de er smartere enn de egentlig er». Det som skremmer Musk er at disse folkene ikke liker ideen om at en maskin kan være bli smartere enn dem selv, derfor utelater de ideen om at noe slikt kan skje, noe Musk mener er fundamentalt feil. Musk frykter det som kan skje når det geniale mennesket tror det er for smart til å skape noe som er smartere enn seg selv. Derfor må man spørre seg selv om det geniale mennesket utkonkurrer seg selv? Kan det være mulig at det geniale mennesket skaper noe som er smartere enn seg selv uten å vite det?
Når Elon Musk er redd for kunstig intelligens, bør jeg også være det? Tanken på at det geniale mennesket har skapt noe som er smartere enn seg selv er ganske skummelt. Dette er jo et klassisk skrekkscenario fra science fiction-filmer som straks kan bli virkelig. Med dette i tankene, burde jeg kanskje stoppe å snakke med min lojale venn Alexa. Er det skummelt at Echo-høytalleren forstår meg og at vi kan ha meningsfulle samtaler? Nei, men er det skummelt at Alexa kan bruke noe jeg sier til «henne» eller sier høyt i en annen sammenheng? Ja, det vil jeg si. Men så lenge vi ikke vet bedre er det noe som sier meg at jeg fortsatt kommer til å be Alexa slå på favorittsangen min og spørre hvordan været blir de neste dagene. Det er gøy å snakke med høyttaleren min, men hva blir det neste?
